Jeg har lært at å bake ikke trenger å være den vanskeligste saken i verden. Man trenger bare de rette ingrediensene, god tid og litt tålmodighet. Jeg er kanskje ikke overvettes god på det siste, men litt planlegging og så fikser det meste seg allikevel.
Jeg har alltid fått servert en fantastisk gulrotkake med ostekrem av venninna mi. Derfor har jeg aldri turt å gå den veien der selv. “Den blir jo aldri like god som Vibeke sin, så da kan jeg likesågodt la være.” Men nå har jeg omsider hoppeti det med begge beina og om jeg kan si det selv; resultatet ble ikke så verst. Jeg har prøvd ut oppskriften et par ganger og nå har jeg fått bestilling på konfirmasjonskake, så noe riktig har man gjort. Veldig hyggelig, altså. Tusen takk, Ellen!
Slik gjør du: Pisk egg og sukker stivt til eggedosis. Bland alt det tørre i en bolle; mel, natron, salt og vaniljesukker. Ha melblandingen i eggedosisen vekselsvis med oljen. Rør forsikitg inn gulrøttene.
Stek kaken på 175 grader i ca 25 minutter. Jeg liker å steke kaken i to omganger så jeg får to kakebunner. (Husk å redusere steketiden)
Til digg ostekrem trenger du: Ca 300 gr kremost naturell Ca 250 gram romtemperert smør 100 gram smeltet hvit sjokolade Ca 400 gr melis
Legg osten og smøret på benken så det får romtemperatur så det er lett å piske det sammen. Hell i den smeltede hvite sjokoladen (bruk vannbad og LAV varme. Hvit sjokolade blir ødelagt om du bruker sterk varme) Rør alt sammen. Ta i melis til konsistensen blir bra og smaken likeså. Jeg bruker rundt 400 gram til dobbel kake.
Vent til kaken er kald og smør ostekremen på toppen av bunn nr 1. Legg på bunn nr 2 og smør inn resten av kaken med toppingen. Server. Spis.
Er du sulten, tålmodig og glad i nydelig mat bør teste ut Oslo restauranten Ylajali. Stedet har fått sitt navn etter Knut Hamsuns figur “Ylajali” i romanen “Sult”. Den fristende kvinnen Ylajali bodde etter sigende i annen etasje i bygningen som nå huser restauranten ved samme navn. Vi spiste der og var helt greit fornøyd med alt, bortsett fra maten. Den var i toppklasse.
Hvordan var stemninga? Lokalet er lyst, pent og minner meg om at jeg var glad jeg ble født på slutten av 70-tallet, jeg merker at interiøret ikke er helt min stil, men det funker på Ylajali. De store, hvite gardinene legger en behagelig demper i rommet og fungerer godt som skillevegger mellom de ulike avdelingene. Alle stoler er utstyrt med tepper, og det er bra. Kaldere restaurant har jeg aldri besøkt før. Personalet skjønner ikke hvorfor vi fryser, men vi noterer oss at også nabobordet har tatt pleddene i bruk så kanskje det føles kaldere for gjestene enn for de ansatte som farter rundt? Ett hett tips til de som driver restauranten; turn up the heat…
Forresten. Jeg har ett tips til; kutt ned på rettene og sett opp farta. Vi hadde reservert bord til kl 20:30. Vi labbet ut av restauranten kl 01:00. Å bruke 4,5 timer på en middag er i overkant mye. Jeg er glad i å spise på restaurant, men jeg vil helst ikke bli en del av interiøret. Servitørene begynte serveringen i ekspressfart, den ene retten etter den andre ble plassert på bordet i et tempo som var Reodor Felgen verdig. Over på hovedrettene begynte tempoet å nærme seg normalen men så var det noe som skjedde. (Eller ikke skjedde) Osten og dessertene tok sååå laaaang tiiiid….. Når man begynner med dessertene kl 23:30 er det faktisk litt kjipt at man ikke er ferdig og ute av døra før kl 01. Nå skal det skal sies at vi ikke drakk store mengder alkohol, vi var såpass edru at ventet spent på at epilogen skulle ta slutt. Uansett hvor godt selskapet og maten er, så lir 4,5 timer litt langtekkelig. Det er ikke gitt at ethvert besøk på Ylajali tar så mange timer, det er fullt mulig at vi var litt uheldige, men uansett er det kjekt å fortelle selskapet hvor lang tid man bør sette av til måltidet.
Men når alt kom til alt: Maten var fantastisk! Får man servert mer enn fire retter er det fort gjort å “svi av kruttet” tidlig. Det er ikke sjelden at vi er storfornøyde til å begynne med, men entusiasmen daler ofte i takt med rettene. På Ylajali var det ikke slik. Vi fikk servert 20 retter og alle var like fantastiske. Dette stedet fortjener definitivt en stjerne, eller to, i Michelinguiden.
Det er mulig å lage en god kake uten å bruke verken mel eller sukker. Og det er mulig å gjøre det lettvint. Og hemmeligheten er en kakemiks fra Funksjonell mat. De bruker Sukrin i stedet for sukker erstatter hvetemel med mandelmel og fiberfin. Kaken smaker skikkelig bra og du kan bruke kakemiksen i mange varianter. Min favoritt er eplekaken og oppskriften er så enkel, og resultatet blir så bra, at jeg bare må delen den…
For å lage en knallgod eplekake uten mel og sukker trenger du: 1 pakke Kakemix fra Funksjonell Mat 4 store egg 2 dl vann 1 dl olje 2 epler, kuttet i småbiter 2 spiseskjeer kanel 2 spiseskjeer sukrin
Sånn gjør du: Sett ovnen på 200 grader. Bland sammen eggene, vannet og oljen i en bolle. Putt oppi kakemiksen og rør godt til du får en jevn røre. Putt oppi litt av eplebitene og rør de inn. Ha røren i en smurt kakeform og putt alle de små eplebitene på toppen. Strø kanel og sukker over og sett kaken inn midt i ovnen. i følge oppskriften skal kaken steke ca 30 minutter, men min er aldri skikkelig stekt før jeg har latt den steke i 40-45 minutter. Det er grunnen til at jeg har begynt å kutte eplene i småbiter i stedet for å legge de på toppen i skiver (da bruker kaken enda lengre tid og jeg er redd den blir tørr i kantene)
Det er godt mulig det er ovnen min som fusker sånn at jeg må la kaken min stå så mye lengre enn beskrevet, så sjekk kaken underveis. Det er godt mulig at alle andre stekeovner bare trenger en halvtime på å gjennomsteke eplekaken. Kanskje min er i en slags “gå sakte aksjon” fordi den er misfornøyd med lønna.
Kakemixen kan også brukes alene. Den smaker helt supert uten at du putter epler, kanel og sukrin på den. Miksen er også fin å bruke til bringebærkake, gulrotkake og mange flere varianter. Spør etter et oppskrifthefte i butikken eller les om dem her.
Merk: En av hovedingrediensene i Kakemix er fettredusert mandelmel. Mandelmel er et naturlig produkt og endrer, fra td til annen, farge og malingsgrad. Det betyr at kakemiksen også varierer noe i farge fra produksjon til produksjon.
Kjøper du noengang guacamole når du er i butikken? Sånn ferdig, enkelt og lettvint på boks? En sånn boks fra Santa Maria? Skikkelig enkelt. Sant?
Men har du tenkt over hva som egentlig er i den boksen? Man skulle jo tro at det befant seg en god del avokado oppi der, guacamole lages jo tross alt av avokado, men neida. Dette produktet inneholder 1,5 % avokado når det mildt sagt burde vært over 95%. Produsenten mener at det kommer godt frem på boksen at dette ikke er guacamole, men en dip?
TV2 hjelper deg tok kontakt med produsenten Santa Maria og fikk dette svaret: “Dette er en dipp og et snacksprodukt, noe som også går fram av bildet på boksen. Det er ikke meningen at det skal være guacamole“, sier Siri Eng, markedssjef i Santa Maria til TV2 Hjelper Deg. Produsenten mener det ikke lar seg gjøre å ha mer avokado i guacamoledippen. “Hvis man skulle ha frisk avokado i et sånt produkt, så måtte det ha vært et kjøleprodukt. Når det ikke er en kjølevare kan det ikke være friske grønnsaker i det. Vi ønsker ikke å mislede noen med det navnet, men dette er et dipp-produkt, og det er ikke naturlig at det skal være mye avokado i det“, sier Siri Eng. (Du kan lese hele artikkelen på Handelsbladet.no)
Neste gang du har lyst på guacamole anbefaler jeg deg å lage den selv.
Du trenger: et par avokado hvitløk salt pepper litt rømme
Del avokadoen i to, fjern steinen, legg avokadokjøttet i en liten bolle. Bruk en gaffel for knuse avokadokjøttet, knus hvitløken og hiv den oppi, smack oppi litt rømme, og smak til med salt og pepper. Voila! Din egen guacamole! Mye bedre enn den på boks, og med mye mer avokado… Putt gjerne litt sitronsaft i guacamolen så holder den seg grønn litt lenger, avokado mørkner gjerne litt når du har tatt av skallet.
Om du har lyst på litt variasjon kan du putte finhakket rødløk oppi også. Det smaker übergodt!
Unødvendig mat? Det finnes mye rar mat ute i butikkene. Visste du forresten hva Tine putter i pizzadeigen de selger eller hva Gilde gjør med deres ?fineste skinke?? Det gjorde ikke jeg heller?
Mer info om unyttig og unødvendig mat kan du finne på bloggen “Unødvendig“ Den er skrevet av Jon-Frede Engdahl. Jeg ble kjent med ham gjennom designbyrået Uniform da jeg jobbet i Kondomeriet. Jon-Frede har hoppet av designbransjen og er nå medeier i Kolonihagen Abonnement, Kolonihagen Bakeri, Kolonihagen Frogner og Maemo, en gourmetrestaurant i Oslo som kun bruker økologiske råvarer. Jon-Frede skriver bra og er opptatt av økologisk mat. Og slikt blir man glad av !
Jeg hadde kanskje ikke satt meg så mye inn i hvordan det var å gå til Prekestolen. Spesielt ikke med en hund. Skal jeg være ærlig så tenkte jeg at det kom til å bli en “vanlig tur på fjellet”, bare med en brattere stigning enn en gjennomsnittlig fjelltur. Jeg hadde lest at Prekestolen ruvet 604 meter over havet og jeg visste at turen tok rundt to timer hver vei. Hva jeg derimot ikke hadde fått med meg var at Prekestolen ligger rundt 3800 meter fra parkeringsplassen. Om man vanligvis bruker to timer på fire kilometer må man være i ekstremt dårlig form. Eventuelt ha veldig, veldig korte ben… Om det da ikke er en veldig bratt tur. Vel, bratt tur er bare forbokstaven.
Turen til Prekestolen er ganske bratt. Og litt vanskelig å gå. Min konklusjon er at Uren Luren Himmelturen blir bare barnematen i forhold til Prekestolen. Ihvertfall om man har med seg en 20 kilos Staffordshire Bull Terrier.
Her er litt du bør tenke over om du vil ta turen til Prekestolen med hund:
1: For å komme deg fra Stavanger til Tau må du ta ferje
Prekestolen ligger ca 20 min med bil fra Tau og for å komme over må du ta en ferje. Å svømme over er neppe å anbefale. Har du en hund som aldri har tatt ferje før kan du risikere å få et lite problem før turen i det hele tatt har begynt: Det går tre forskjellige ferjer mellom Stavanger og Tau, på den første turen vår var det ikke lov å sitte på dekk i bilen (sammen med hunden) og det var ikke lov å ta hunden med opp i salongen. Å la Ferdinand sitte i bilen alene, uten, bur var uaktuelt. (Han har nemlig spist opp blinklys-spaken vår ved et tidligere tilfelle…) Heldigvis kunne vi stå ute, oppe på dekk, på denne ferja. Merk; alle trappene på båten er bratte og trinnene ute på dekk er gjennomsiktige og hullete. Ferdinand syntes det var veldig skummelt til å begynne med, men han fiksa det greit etterhvert. (Ferjeturen hjem gikk glatt, da fikk vi lov til å sitte i bilen og Ferdinand var uansett utslitt)
Etter dette kan det bare gå oppover…
2: For å komme deg opp til Prekestolen må du klatre.
Du slipper å drive med reell fjellklatring, men om du har noen fjellgeiter i familien kommer det garantert ikke til å skade deg. De markedsfører turen til Prekestolen som “fin for barn og voksne med gode sko”. Jeg hadde nok ikke tatt med meg et par unger under 6 år på den turen der, nei. De første etappene må klatres på steinblokker som er fra 30 cm til 90 cm høye. Her og der går trappa (som langt fra er noen trapp!) i små fossefall. Joggesko anbefales IKKE. Etter en times tid så tror du kanskje at du er oppe. Men det er du ikke. Så går du litt til og når du igjen tror du er oppe så er du ikke det da heller. Jeg aner ikke hvor mange skuffa fjes vi så på det siste platået før vi var fremme. Ferdinand lot seg heldigvis ikke stoppe og syntes det var fantastisk gøy å småstresse mellom tyskere, russere, bergensere og andre turister. Up, up and away…
3: Det er mange mennesker som skal samme veien som deg. Og det er mye folk som skal motsatt vei.
Det er faktisk så mange turister at man går i kø opp fjellet. Har man en hund som ikke er så glad i andre hunder kan det fort oppstå stressende situasjoner om man møter en rival i løypa. Det er passe glatt og trangt om plassen. Heldigvis er Ferdinand blitt en real kjernekar så vi hadde ingen problemer (men vi hørte heftig krangling lenger nede i løypa)
Ferdinand tok seg et bad, med bra utsikt, på toppen av fjellet.
4: Det er langt ned.
Og har man en veldig nysgjerrig hund bør den derfor holdes i bånd. Den bør faktisk holdes i bånd uansett for det er båndtvang til, fra og på fjellet. Det er bratte skråninger, høye stup og ulendt terreng. En hund kan fort løpe lenger ut mot kanten enn den burde så hold den i bånd. Alltid.
En litt kronglete vei, men utsikten på toppen er verdt det
5: Bruk hundesele.
Du vet aldri når du må løfte hunden din opp på en fjellhylle. Ferdinand hadde akkurat så lange bein at han klarte 99 % av turen selv. Den resterende prosenten brukte vi på å heise ham opp, og ned, fjellskråninger.
6: Ta med vann og matpakke
Selv om det er noen fjellvann langs stien kan det gå lang tid mellom hver gang. Ta en matbit når dere er fremme på Prekestolen. Det er lov å ta med en godbit til den firbeinte også!
7: Ta dere god tid
Turen opp og ned er halve moroa. Ikke stress noen av veiene men ha det hyggelig når dere går. Om dere tenker at dere skal kjappe dere opp og ned så går dere glipp av mye. Ha tid nok til å stoppe og se på utsikten fra flere steder enn prekestolen.
Så fryktelig trøtt og sliten. Zzzz…
8: Man trenger litt hvile etter en sånn tur
Ferdinand er absolutt ikke vant til å leke klatremus og fjellgeit på en og samme dag. Han var utslitt etter strabasene og fikk sove på fanget mitt på hjemturen (Han var selvsagt festet i bilselen) Dagen etter haltet han på tre bein. Vi trodde først at han hadde fått en forstuing etter en dårlig landing på fjellet, men han var nok heller bare veldig støl… Dag to etter turen var han så god som ny igjen!
Er du på vei til New York? Kunne du tenkt deg en restaurantopplevelse utenom det vanlige? Reserver et bord på Daniel… Her får du vin og retter av ypperste klasse uten at du trenger å hoppe over shoppingen dagen derpå. Daniel har 3 stjerner i Michelinguiden og er akkurat det du forventer deg. Staselig inngangsparti, hyggelige ansatte og hvite duker så langt øyet ser. At man får bade mat og drikke til en okei pris er toppen av kransekaka.
Her er noen av rettene som møtte oss da vi besøkte restaurant Daniel i desember 2012:
Mat er ikke bare nødvendig som føde. Det er kunst, det er spennende og om man får servert noe annet enn fiskeboller i hvit saus kan det være utrolig inspirerende. All ære til norsk husmannskost (jeg elsker fårikål og kjøttpudding) men når det kommer til smak og opplevelse stiller det seg dessverre litt i skyggen.
En av de råeste matopplevelsene jeg har hatt var på restauranten Per Se i New York. Ikke uten grunn har den 3 stjerner i Michelinguiden, å få et bord er ingen dans på roser, men om alt klaffer så er det vel verdt slitet! Per Se ligger ved Colombus Circle, i 4 etasje på Time Warner Centre. Restauranten er blitt benevt som “New Yorks beste” av The New York Times.
Ingenting er overlatt til tilfeldighetene på Per Se, alt fra velkomst til avskjed er så koordinert, så balansert og så nøye gjennomtenkt. Du reiser ikke fra denne plassen med en sur mine. Uansett hvor mye penger du legger igjen.
Pictures: Some are private and some are borrowed from https://plus.google.com/100493866072826029420/photos?hl=nn
Den utrolige restauranten Noma ligger på bryggekanten i København. Noma ble kåret til verdens beste restaurant i april 2010, beholdt førsteplassen i 2011, og for å booke bord her bør du være tålmodig. Bordet vårt ble bestilt 1 desember 2010 og vi hadde reservasjon 31. mars 2011. Dette er altså ikke en restaurant man besøker fordi man føler seg litt sulten, det er heller slik at man sulter seg litt før man reiser. Regningen kan slå pusten ut av de fleste, selv om matkjennere mener at Noma er verdt hver krone er jeg sikker på at moren min ikke er enig i at den opplevelsen er vel verdt pengene…
Ettersom Noma er verdenskjent for sin matkunst hadde jeg kameraet klart under størsteparten av måltidet 🙂
Det synet som møtte oss, og ganen, var følgende:
En kort oppsummering av besøket på Noma:
Miljø Utenfor har Noma en litt trist fremtoning, stemningen inne i restauranten er derimot fantastisk! Akkurat passe intimt, levende lys og passe avstand mellom bordene. Terningkast 5.
Service Som seg hør og bør var servicenivået på Noma høyt. Alle var smilende, blide og hyggelige! Terningkast 6.
Maten Alt som ble servert var ypperlig tilberedt. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle spise fritert mose, men etter besøket hos Noma er det ingenting som forundrer meg lenger. Rettene var dog noe merkelige, selv om smakene var gode. Dessverre har jeg spist bedre mat og Noma er ikke en av de beste restaurantene jeg har besøkt. Terningkast 4.
Sånn alt i alt Å bestille bord på Noma kan være et mareritt. De åpner for reservasjoner èn dag i måneden, og da for tre måneder frem i tid. Reservasjonene åpner for “hele verden” og nettsiden går ned grunnet for stor trafikk. Et mareritt altså. Men det er håp! Jeg klarte å reservere 5 ulike bord på 10 minutter så mulighetene er der, men det lønner seg å være tålmodig. Vårt bord ble booket 1. desember 2010 og vi hadde reservasjon 31. mars 2011…
Da vi var vel fremme i København hadde taxisjåføren vår litt problemer med å finne frem til Noma, restauranten ligger nemlig litt utenfor allfarvei selv om den befinner seg på havnen i København.
Totalt terningkast for restaurant Noma: 5
Sånn alt i alt kunne vi sikkert reist til Syden for samme beløpet som vi betalte etter kvelden på Noma, men å reise til syden kan man jo gjøre hvert år? Om noen dager legger Pellegrino igjen ut listen over verdens 100 beste restauranter og om Noma beholder førsteplassen er det ingen som vet…
Skalldyr er aldri feil, jeg er spesielt glad i hummersuppe og kreps. Flaks for meg at kjæresten også hadde lyst på det samme… Vi dekket opp med krabbeklør, reker, kreps og hummersuppe (for ikke å glemme hvitvinen…) Det ble en super kveld og hummerbisquen (eller suppa da!) var så god at jeg gjerne kunne laget den hver dag, en uke i strekk! Ettersom jeg er ganske grei så tenkte jeg å dele oppskriften med dere 🙂
For å lage verdens beste hummersuppe trenger du: 1 hummer 1 fennikel 3 gulrøtter 3 sjalottløker
1 dl cognac 3,5 dl tørr hvitvin 0,8 liter vann 5 dl fløte Kvernet salt og pepper
Slik gjør du det: Begynn med å dele hummeren og ta ut kjøttet. Knekk av halen, del hodet og rask ut alt kjøttet. Husk å fjerne “paven” (det er en liten magesekk som sitter like bak øynene på krepsen) Ta var på kjøttet i halen til senere. Del opp skallet i litt mindre biter. De skal ikke være for små, men det er greit at alt kommer seg nedi gryta så hakk det opp i grove biter. Bruk en skarp kniv og pass på fingrene!
Grovhakk gulrøttene, fennikelen og sjalottløken. Ha en god gryte eller dyp stekepanne og varm opp oljen før du legger oppi hummerskallet og grønnsakene. Ta oppi tomatpureen, paprikapulveret og cajennepepper. La det frese rundt i gryta/panna et par minutter. Vær flink til å røre så det ikke brenner seg.
Hell oppi cognacen og sett fyr på den med en fyrstikk. (Ikke brenn deg!) Rist på gryta til flammen dør. Hell oppi vann, hvitvin og fløte. La det småputre på ovnen i litt over en time.
Det ser ikke så lekkert ut til å begynne med, men jeg lover at det blir digg til slutt!!
Etter at suppen har kokt lenge nok, så siler du den og smaker til det hele med salt og pepper. Kutt opp hummerhalen i passende biter og legg de i bunnen av skålene du skal servere suppen i. Hell suppen over slik at bitene varmes opp på vei til bordet. Om du bare skal lage en liten forrett holder disse ingrediensene akkurat til 6 personer. (Personlig ville jeg triplet oppskriften så jeg var sikker på at det ble en skvett igjen til dagen etter) :p
Bon apetite!
(Dette bildet er lånt fra gjesten vår, Marianne. Hun la det ut på Facebook og jeg knabbet det fordi jeg glemte å ta bilder selv. Takk Marianne!) 😉
Første etappe er en “Super spesial”, den er drøyt 3 km lang og startet kl 15:05 lokaltid.
Ettersom de snur rekkefølgen på bilene starter ikke Petter før nærmere halv seks. Nå går de gjennom bilen en siste gang før vi er klare for første etappe i Rally Argentina.
