Er det ok at Google Maps blir enda smartere?


Google Maps oppdateres gradvis med ny funksjonalitet
 

Nå oppdateres Google Maps med en funksjonalitet som husker alle steder du har besøkt. Besøkte du et museum da du var på ferie, eller snublet du over en bra pub? Fra og med nå vil Google “hjelpe deg med å huske” stedene du har vært.

De ruller gradvis ut en ny timeline funksjonalitet som gir deg oversikt over steder du har besøkt på en gitt dag, måned eller år. Tidslinjen visualiserer turer du har tatt og du får et glimt av steder du har tilbragt tid. Bruker du Google Photos i tillegg vil disse vises sammen med tidslinjen for å hjelpe deg med mimringen.
 


Illustrasjonsbilde fra Google

Illustrasjonsbilde fra Google

Google skriver at tidslinjen din er privat*, og kun synlig for deg. I tillegg kan du kontrollere lokasjonene du ønsker å lagre. Det betyr at du kan slette dager eller full historikk når du vil. Du kan redigere steder som dukker opp på tidslinjen, i tillegg til å fjerne / slette spesifikke lokasjoner, du kan navngi steder du besøker ofte som “hjemme” eller “hos moder`n”. Disse stedene vil da dukke opp automatisk på Google Maps når du er logget inn.

Du kan sjekke tidslinnjen din på desktop eller på Android dingser om du har valt inn funksjonaliteten “Location History” på Google. (Det er den samme funksjonaliteten kan gi deg trafikkinformasjon eller påminnelser om hvor du har parkert bilen) Forrige måned oppdaterte Google “Min konto” slik at du kan administrere “Location History” og andre Google instillinger på samme sted.

Fra før vet vi jo at Google lagrer alt du søker etter. På denne måten forbedrer de algoritmen og kan selge deg relevant reklame. Med den nye funksjonaliteten tar de steget videre med å vise deg lokasjonstrackingen de gjør. I og for seg er dette data de allerede innhenter om du er pålogget med Google kontoen din, men nå tilgjengeliggjør de den for brukerne også. 

Så. Hva tenker du? Kommer du til å la Google vise deg tidslinjen på steder du besøker eller synes du er blir hakket for mye informasjon?

 

*Husk at amerikansk personvernlovgivning ikke er det samme som den norske. I Norge har vi strengere regler for personverninnsyn enn i USA. 
Innholdet i dette innlegget er hentet fra Google

Frem fra glemselen

Når man pusser opp er det lite annet man får tid til. Å putte andre ting enn bilder ut på verdensveven har det definitivt ikke vært rom for. Nå begynner vi å se toppen av isberget og derfor er det ekstra godt at det er jul…

Hva vi har holdt på med?
Vel, disse bildene gir et godt inntrykk av tidstrøyta. I mai kjøpte vi nemlig dette:

Som vi overtok 1. august. Og da så det slik ut innvendig:

Kjøkkenet før:

Stua før:

Etter litt riving så det slik ut:

Kjøkkenet under:

 

Og etter en stund begynte det å ta form. Poenget er at vi har gjort alt selv, dermed tar det tid. Vi har fått super hjelp fra familien men vi har ikke hatt inn andre enn fagpersoner de som må inn for å fikse. Og vi kunne ingenting om oppussing/renovering fra før. Snakk om å sette på seg store sko.

Nå begynner det heldigvis å bli levelig og jula kan komme krypende 🙂

Kjøkkenet nesten klart:

Stua klar for møbler:

Nissene er på plass:

Og lysene er på. Glad jul!!!

En kjapp oppsummering av påsken

I år har det stort sett handlet om Østmarka, familie, hund og fantastiske utetimer sammen med kjæresten. Været har imponert, og selv om vi har tilbragt tiden mye ute, har vi også hatt mye innekos.

Flekken (naboens hamster) har vært hos oss på påskeferie, det er alltid koselig med noen krafselyder, og så lenge han holder seg i buret (og ikke stikker av) er han veldig lite til bry. Jeg har også fått ryddet, kastet og gitt bort noen ting vi ikke trengte. Fine ferien

Da vi møtte Mikkel Rev

Denne reven rasket ikke over isen, men at det var en lur rev er hevet over enhver tvil. Vi var ute i et ærend og syntes å høre noen rare lyder bak oss. Når vi snudde oss rundt så vi en nydelig rev som prøvde å stikke av med posen vår. Jeg aner ikke hva han trodde at vi hadde med, men han virket veldig fortrolig og sulten. Man skal jo ikke la en rev gå sulten så vi fant knekkebrød og kaviar i bilen for å ha noe å tilby. 


Den posen der var skikkelig spennende… Er det noe spiselig i den mon tro?

Mikkel Rev takket ja til kaviaren, han hadde visst ikke fått noe sånt tidligere for han virket veldig ivrig og glad for serveringen. (Det kan jo også være en kombinasjon av at det var en rev og rever spiser når de blir tilbydt, men jeg er ingen ekspert på rev så jeg velger å tro at han bare ble glad for at vi tok oss tid til ham) Etter en stund var vi tomme for mat så vi takket Mikkel for oppmøtet og tuslet hjemover igjen.

Vel hjemme tenkte vi mye på Mikkel. Stakkars han som bodde ute i så kaldt vær. Mye snø var det også. Vi ble enige om å ta en tur tilbake dagen etter, sånn for sikkerhets skyld og bare sjekke at han hadde det bra. Det var jo merkelig at en rev var såpass interessert i folk…

Dagen derpå hadde vi pakket med oss hundemat på boks og kamera. Men ville han fortsatt være på samme plassen? Og ville ha komme når / om han så oss? Vi var litt spente da vi kjørte bortover veien. Vi parkerte og gikk mot stedet vi hadde møtt reven dagen i forveien. Litt flåsete snakket vi om å “rope på reven”, hvordan skulle han ellers vite at vi var på vei? Som sagt, så gjort. Jeg ropte lokkende og må ha sett helt fjern ut der jeg gikk og ropte  “Mikkel, komme da Mikkel!! Mikkel Reeeev, komme da Mikkel!” Og jammen dukket han opp! Jeg trodde ikke mine egne øyne, men roper man på reven så kommer`n tydeligvis…

Her er noen av bildene vi tok da vi møtte Mikkel igjen:

Den nydelige reven slikket seg rundt snuten og hadde veldig lyst til å bli med oss hjem. Å få maten servert er nok ikke noe han er vant med sånn på daglig basis. Vi syntes det var så koselig med denne reven at vi dro tilbake en siste gang. Med èn gang vi startet å kalle på ham, dukket han opp igjen. Det utrolige var at denne gangen tok han med seg dama si. (Eller en kompis?)

 
Var det her det var mat å få, sa du?

Begge fikk mat og virket tydlig fornøyde. Etter dette møtet reiste vi ikke tilbake igjen. Tre ganger var sikkert et møte for mye, å venne disse søtingene til å få levert mat på døra er sikkert ikke bra for dem… Nå er det to år siden vi møtte Mikkel og jeg tar meg selv i å tenke på ham innimellom. Lurer jo på om han fortsatt holder til på det samme stedet og om han har det bra… 

Verdens fineste og nydeligste lille Mikkel 🙂

One eyed bull…

 

I helgen var vi på sporkurs med Ferdinand. Ettersom vi ikke har sporet med han før var vi veldig spente på hva vi hadde begitt oss ut på… Selv om vår dyktige instruktør Elena forsikret oss om at “alle hunder kan spore” så var det liksom ikke garantert på forhånd. Man vil jo gjerne gjøre et godt inntrykk og staffen vår er vel ikke alltid best i klassen. Kremt…

Vi har vært på kurs gjennom Hundeakademiet tidligere, og hun som hadde kurset (Elena) har selv to staffer. Ergo er hun en perfekt kilde til “staffevitenskap” og hun gir gode råd og har virkelig peiling på hund! At hun i tillegg har et stort engasjement for andre dyr er jo et stort pluss. Denna dama elsker dyr og hun har trent delfiner, katter, høns og alt mulig annet rart. Dette er altså en dame som ikke bare viderefører kunnskap hun har fått fra andre hele tiden, hun er gjennomført dyktig i det hun driver på med og jeg kan anbefale henne videre på det sterkeste.

Den flotte skogsopplevelsen (og mestringsfølelsen!) vi opplevde lørdag og søndag var verdt hvert minutt og hver krone. Å se hundene bruke nesa på den måten de KAN er helt sensasjonelt! Fantastisk kult!  


Ferdinand er klar for å sjekke ut blodspor.


Vi satt på ham en refleksvest for å se ham bedre gjennom lyngen 


Koser seg i skogen og venter på sin tur til å bevise hva han kan


Nydelige Frøya var med på kurset. Hun er en langhåret Amerikansk Akita og ser ut som en bamse. Utrolig nydelig!


Lurer på hvem som går baki skogen der? Hmm….


Ferdinand venter spent på å få sette i gang. 


Skogskompisen “Birk” Han var utrolig søt og veldig flink til å spore. God til å grave var han også 🙂

På lørdag gikk vi først personspor.
Vi satte markør og gikk i rett vinkel for å lære hundene hva oppgaven var. De er jo gode til å spore fra naturens side, og å spore på kommando var aldri noe problem.  Ferdinand gikk rett i sporet fra første gang vi prøvde, han trålet gjennom skogen og endte opp ved godbitene hver eneste gang. 

Etter en liten pause la vi ID-spor.
Da var vi to personer som gikk side ved side, etter en liten stund skilte vi lag og gikk til hver vår kant (som i en Y) I enden av sporet la vi hver vår sokk fra dagen før. Så skulle hundene spore på id istedet for å gå personsor. Det var morsomt å se at de skjønte greia med èn gang. Da Ferdinand fant sokken i enden av løypa var han ikke så imponert over hva han fant, men etter litt godbiter skjønte han at det var smart å lukte seg frem til sokken allikevel. Å lære hunden ID-spor er supersmart! Blir man god nok kan man jo faktisk bruke det til noe (Trikset “å slikke nese” er liksom ikke like brukanes)

På søndag gikk vi blodspor
Ferdinand har aldri vært så opptatt av blod, men bloddråper i skogen, sammen med en slepende rådyrfot utgjorde ren lykke for den firbeinte. Det var jammen gøy! På slutten av dagen kom den ultimate testen; Elena la blodspor uten å følge noe mønster, og uten å bruke markeringer. Så var det opp oss å stole på hundene og finne rådyrskanken (som etterhvert fikk navnet Martin. Gjett hvorfor. Ha ha)

Ferdinand duret avgårde gjennom buskaset og brukte nesa som aldri før. Han stoppet opp ved harebæsj et par ganger, men brydde seg ikke noe mer med de. Han skulle jo finne Martin (Skanke)! Og jammen tok han oss rett bort til den stakkars dyrefoten. Flinkeste staffen i mils omkrets! 🙂 


Ferdinand lukter på sporet. 


“Jeg klarte det, jeg klarte det! Jeg fant den!!!”


“Det var ikke vanskelig altså, jeg gikk bare rett på den, jeg!”


Ferdinand ble bare sånn passe stolt over å være så flink… 😉 


Fatter`n ble litt stolt han også


Instruktøren vår, Elena. Hun bare “I told you so. Klart Firdibirdie er flink”


På plass i bilen igjen, skikkelig trøtt og sliten i hodet…

Ferdinand er jo Ferdinand, og det ville jo vært rart om det ikke skjedde noe… Han har en herlig tendens til å havne hos dyrlegen. Da vi kom hjem fra sporkurset gikk han rett og la seg og når han våknet opp noen timer senere så han slik ut:

Ettersom det tydeligvis var en øyeskade tok vi kontakt med Smådyrvakta på Veterinærhøyskolen. Etter tre timer kunne de fortelle oss at han hadde fått et sår på hornhinnen og at vi burde til en øyespesialist så snart som mulig. Søndag og mandag ble “doktordager” og vi fikk da nok av remedier vi skulle bruke:

Nå drypper vi øyet hans 20 ganger i døgnet og han ser slik ut:

Litt skummelt er det jo, men vi håper at alt skal gå bra. Med så mye medisiner må det ihvertfall bli bedre… Han ser litt rar ut med et grønt, sløret øye men det retter seg nok til. Vi har kontrolltime hos øyespesialisten neste uke så finner ut mer da.

Moralen i historien er:  “En hund kan alltid finne spor, men ha forsikringen i orden i tilfelle det kommer en kvist i veien” 

Og sporkurs kan anbefales! Lurer du på hvor du burde gå er Hundeakademiet og Elena et sikkert kort 🙂

 

 

Jeg er avhengig…

Når man har bestemt seg for å kjøpe én ny neglelakk, og blir stående foran Essie hyllen på H&M i over tjue minutter, vil jeg definere det som å ha et lite problem…

Litt etter litt har jeg utviklet et behov for stadig nye farger og merker på neglelakk. At jeg har tynne, sprø og flisete negler er ingen hindring. Jeg har nemlig lært meg å bruke base coat og topplakk (det hjelper), og takket være Astrids neglelakkblogg (jepp, den finnes og du kan besøke den her), så har jeg kjøpt en superdupertopplakk gjennom Ebay. Den heter “Seche Vite” og kan males over neglelakken som ennå ikke er tørr. La Seche Vite virke i noen minuter så blir lakken tjukkere, hardere og mer motstandsdyktig.

 

Uansett; jeg stod nå der i butikken og nølte i nesten en halvtime. Enda jeg egentlig bare ville hjem og spise middag. Etter å ha tatt meg selv i å nøle foran hyllen, usikker på hvilken farge som var finest, er det kanskje på tide å innse at man burde stoppe og la avhengigheten gå hit, men ikke lenger?

(Eller kjøpe med hele fargespekteret slik at man slipper å stå i butikken så lenge at betjeningen tror man putter lakken i lomma fremfor å betale for den…)