I helgen var vi på sporkurs med Ferdinand. Ettersom vi ikke har sporet med han før var vi veldig spente på hva vi hadde begitt oss ut på… Selv om vår dyktige instruktør Elena forsikret oss om at “alle hunder kan spore” så var det liksom ikke garantert på forhånd. Man vil jo gjerne gjøre et godt inntrykk og staffen vår er vel ikke alltid best i klassen. Kremt…

Vi har vært på kurs gjennom Hundeakademiet tidligere, og hun som hadde kurset (Elena) har selv to staffer. Ergo er hun en perfekt kilde til “staffevitenskap” og hun gir gode råd og har virkelig peiling på hund! At hun i tillegg har et stort engasjement for andre dyr er jo et stort pluss. Denna dama elsker dyr og hun har trent delfiner, katter, høns og alt mulig annet rart. Dette er altså en dame som ikke bare viderefører kunnskap hun har fått fra andre hele tiden, hun er gjennomført dyktig i det hun driver på med og jeg kan anbefale henne videre på det sterkeste.

Den flotte skogsopplevelsen (og mestringsfølelsen!) vi opplevde lørdag og søndag var verdt hvert minutt og hver krone. Å se hundene bruke nesa på den måten de KAN er helt sensasjonelt! Fantastisk kult!  

Ferdinand er klar for å sjekke ut blodspor.

Vi satt på ham en refleksvest for å se ham bedre gjennom lyngen 

Koser seg i skogen og venter på sin tur til å bevise hva han kan

Nydelige Frøya var med på kurset. Hun er en langhåret Amerikansk Akita og ser ut som en bamse. Utrolig nydelig!

Lurer på hvem som går baki skogen der? Hmm….

Ferdinand venter spent på å få sette i gang. 

Skogskompisen “Birk” Han var utrolig søt og veldig flink til å spore. God til å grave var han også 🙂

På lørdag gikk vi først personspor.
Vi satte markør og gikk i rett vinkel for å lære hundene hva oppgaven var. De er jo gode til å spore fra naturens side, og å spore på kommando var aldri noe problem.  Ferdinand gikk rett i sporet fra første gang vi prøvde, han trålet gjennom skogen og endte opp ved godbitene hver eneste gang. 

Etter en liten pause la vi ID-spor.
Da var vi to personer som gikk side ved side, etter en liten stund skilte vi lag og gikk til hver vår kant (som i en Y) I enden av sporet la vi hver vår sokk fra dagen før. Så skulle hundene spore på id istedet for å gå personsor. Det var morsomt å se at de skjønte greia med èn gang. Da Ferdinand fant sokken i enden av løypa var han ikke så imponert over hva han fant, men etter litt godbiter skjønte han at det var smart å lukte seg frem til sokken allikevel. Å lære hunden ID-spor er supersmart! Blir man god nok kan man jo faktisk bruke det til noe (Trikset “å slikke nese” er liksom ikke like brukanes)

På søndag gikk vi blodspor
Ferdinand har aldri vært så opptatt av blod, men bloddråper i skogen, sammen med en slepende rådyrfot utgjorde ren lykke for den firbeinte. Det var jammen gøy! På slutten av dagen kom den ultimate testen; Elena la blodspor uten å følge noe mønster, og uten å bruke markeringer. Så var det opp oss å stole på hundene og finne rådyrskanken (som etterhvert fikk navnet Martin. Gjett hvorfor. Ha ha)

Ferdinand duret avgårde gjennom buskaset og brukte nesa som aldri før. Han stoppet opp ved harebæsj et par ganger, men brydde seg ikke noe mer med de. Han skulle jo finne Martin (Skanke)! Og jammen tok han oss rett bort til den stakkars dyrefoten. Flinkeste staffen i mils omkrets! 🙂 

Ferdinand lukter på sporet. 

“Jeg klarte det, jeg klarte det! Jeg fant den!!!”

“Det var ikke vanskelig altså, jeg gikk bare rett på den, jeg!”

Ferdinand ble bare sånn passe stolt over å være så flink… 😉 

Fatter`n ble litt stolt han også

Instruktøren vår, Elena. Hun bare “I told you so. Klart Firdibirdie er flink”

På plass i bilen igjen, skikkelig trøtt og sliten i hodet…

Ferdinand er jo Ferdinand, og det ville jo vært rart om det ikke skjedde noe… Han har en herlig tendens til å havne hos dyrlegen. Da vi kom hjem fra sporkurset gikk han rett og la seg og når han våknet opp noen timer senere så han slik ut:

Ettersom det tydeligvis var en øyeskade tok vi kontakt med Smådyrvakta på Veterinærhøyskolen. Etter tre timer kunne de fortelle oss at han hadde fått et sår på hornhinnen og at vi burde til en øyespesialist så snart som mulig. Søndag og mandag ble “doktordager” og vi fikk da nok av remedier vi skulle bruke:

Nå drypper vi øyet hans 20 ganger i døgnet og han ser slik ut:

Litt skummelt er det jo, men vi håper at alt skal gå bra. Med så mye medisiner må det ihvertfall bli bedre… Han ser litt rar ut med et grønt, sløret øye men det retter seg nok til. Vi har kontrolltime hos øyespesialisten neste uke så finner ut mer da.

Moralen i historien er:  “En hund kan alltid finne spor, men ha forsikringen i orden i tilfelle det kommer en kvist i veien” 

Og sporkurs kan anbefales! Lurer du på hvor du burde gå er Hundeakademiet og Elena et sikkert kort 🙂