Er du på vei til New York? Kunne du tenkt deg en restaurantopplevelse utenom det vanlige? Reserver et bord på Daniel… Her får du vin og retter av ypperste klasse uten at du trenger å hoppe over shoppingen dagen derpå. Daniel har 3 stjerner i Michelinguiden og er akkurat det du forventer deg. Staselig inngangsparti, hyggelige ansatte og hvite duker så langt øyet ser. At man får bade mat og drikke til en okei pris er toppen av kransekaka.
Her er noen av rettene som møtte oss da vi besøkte restaurant Daniel i desember 2012:
Mat er ikke bare nødvendig som føde. Det er kunst, det er spennende og om man får servert noe annet enn fiskeboller i hvit saus kan det være utrolig inspirerende. All ære til norsk husmannskost (jeg elsker fårikål og kjøttpudding) men når det kommer til smak og opplevelse stiller det seg dessverre litt i skyggen.
En av de råeste matopplevelsene jeg har hatt var på restauranten Per Se i New York. Ikke uten grunn har den 3 stjerner i Michelinguiden, å få et bord er ingen dans på roser, men om alt klaffer så er det vel verdt slitet! Per Se ligger ved Colombus Circle, i 4 etasje på Time Warner Centre. Restauranten er blitt benevt som “New Yorks beste” av The New York Times.
Ingenting er overlatt til tilfeldighetene på Per Se, alt fra velkomst til avskjed er så koordinert, så balansert og så nøye gjennomtenkt. Du reiser ikke fra denne plassen med en sur mine. Uansett hvor mye penger du legger igjen.
Pictures: Some are private and some are borrowed from https://plus.google.com/100493866072826029420/photos?hl=nn
Den utrolige restauranten Noma ligger på bryggekanten i København. Noma ble kåret til verdens beste restaurant i april 2010, beholdt førsteplassen i 2011, og for å booke bord her bør du være tålmodig. Bordet vårt ble bestilt 1 desember 2010 og vi hadde reservasjon 31. mars 2011. Dette er altså ikke en restaurant man besøker fordi man føler seg litt sulten, det er heller slik at man sulter seg litt før man reiser. Regningen kan slå pusten ut av de fleste, selv om matkjennere mener at Noma er verdt hver krone er jeg sikker på at moren min ikke er enig i at den opplevelsen er vel verdt pengene…
Ettersom Noma er verdenskjent for sin matkunst hadde jeg kameraet klart under størsteparten av måltidet 🙂
Det synet som møtte oss, og ganen, var følgende:
En kort oppsummering av besøket på Noma:
Miljø Utenfor har Noma en litt trist fremtoning, stemningen inne i restauranten er derimot fantastisk! Akkurat passe intimt, levende lys og passe avstand mellom bordene. Terningkast 5.
Service Som seg hør og bør var servicenivået på Noma høyt. Alle var smilende, blide og hyggelige! Terningkast 6.
Maten Alt som ble servert var ypperlig tilberedt. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle spise fritert mose, men etter besøket hos Noma er det ingenting som forundrer meg lenger. Rettene var dog noe merkelige, selv om smakene var gode. Dessverre har jeg spist bedre mat og Noma er ikke en av de beste restaurantene jeg har besøkt. Terningkast 4.
Sånn alt i alt Å bestille bord på Noma kan være et mareritt. De åpner for reservasjoner èn dag i måneden, og da for tre måneder frem i tid. Reservasjonene åpner for “hele verden” og nettsiden går ned grunnet for stor trafikk. Et mareritt altså. Men det er håp! Jeg klarte å reservere 5 ulike bord på 10 minutter så mulighetene er der, men det lønner seg å være tålmodig. Vårt bord ble booket 1. desember 2010 og vi hadde reservasjon 31. mars 2011…
Da vi var vel fremme i København hadde taxisjåføren vår litt problemer med å finne frem til Noma, restauranten ligger nemlig litt utenfor allfarvei selv om den befinner seg på havnen i København.
Totalt terningkast for restaurant Noma: 5
Sånn alt i alt kunne vi sikkert reist til Syden for samme beløpet som vi betalte etter kvelden på Noma, men å reise til syden kan man jo gjøre hvert år? Om noen dager legger Pellegrino igjen ut listen over verdens 100 beste restauranter og om Noma beholder førsteplassen er det ingen som vet…
Instagram er en fantastisk app! Har du lastet den ned?Jeg bruker den masse! Tar bilder med den, redigerer og laster de beste bildene til Facebook (som forøvrig nettopp har KJØPT Instagram..!), Twitter og Tumblr. Bruker du Instagram? Mitt brukernavn er MsSaapa, du kan jo følge meg der om du har lyst 🙂
En som desidert har hatt det bra er bølla Ferdinand… Han storkoser seg nå som vi er så mye ute. Vi ønsker våren velkommen og løper ut så fort gradestokken kryper over + 3 😉
Neida, neida. Jeg skal ikke røre de pølsene. (Ihvertfall ikke mens du ser på…)
Ikke bare grillet vi pølser (og delte det vi hadde) når vi var på stranda her om dagen, men det jammen tid til litt løping og lek også. I tillfelle du blunker har jeg lagt inn kanonkula i slow-motion etterpå:
I helgen var vi på sporkurs med Ferdinand. Ettersom vi ikke har sporet med han før var vi veldig spente på hva vi hadde begitt oss ut på… Selv om vår dyktige instruktør Elena forsikret oss om at “alle hunder kan spore” så var det liksom ikke garantert på forhånd. Man vil jo gjerne gjøre et godt inntrykk og staffen vår er vel ikke alltid best i klassen. Kremt…
Vi har vært på kurs gjennom Hundeakademiet tidligere, og hun som hadde kurset (Elena) har selv to staffer. Ergo er hun en perfekt kilde til “staffevitenskap” og hun gir gode råd og har virkelig peiling på hund! At hun i tillegg har et stort engasjement for andre dyr er jo et stort pluss. Denna dama elsker dyr og hun har trent delfiner, katter, høns og alt mulig annet rart. Dette er altså en dame som ikke bare viderefører kunnskap hun har fått fra andre hele tiden, hun er gjennomført dyktig i det hun driver på med og jeg kan anbefale henne videre på det sterkeste.
Den flotte skogsopplevelsen (og mestringsfølelsen!) vi opplevde lørdag og søndag var verdt hvert minutt og hver krone. Å se hundene bruke nesa på den måten de KAN er helt sensasjonelt! Fantastisk kult!
Ferdinand er klar for å sjekke ut blodspor.
Vi satt på ham en refleksvest for å se ham bedre gjennom lyngen
Koser seg i skogen og venter på sin tur til å bevise hva han kan
Nydelige Frøya var med på kurset. Hun er en langhåret Amerikansk Akita og ser ut som en bamse. Utrolig nydelig!
Lurer på hvem som går baki skogen der? Hmm….
Ferdinand venter spent på å få sette i gang.
Skogskompisen “Birk” Han var utrolig søt og veldig flink til å spore. God til å grave var han også 🙂
På lørdag gikk vi først personspor. Vi satte markør og gikk i rett vinkel for å lære hundene hva oppgaven var. De er jo gode til å spore fra naturens side, og å spore på kommando var aldri noe problem. Ferdinand gikk rett i sporet fra første gang vi prøvde, han trålet gjennom skogen og endte opp ved godbitene hver eneste gang.
Etter en liten pause la vi ID-spor. Da var vi to personer som gikk side ved side, etter en liten stund skilte vi lag og gikk til hver vår kant (som i en Y) I enden av sporet la vi hver vår sokk fra dagen før. Så skulle hundene spore på id istedet for å gå personsor. Det var morsomt å se at de skjønte greia med èn gang. Da Ferdinand fant sokken i enden av løypa var han ikke så imponert over hva han fant, men etter litt godbiter skjønte han at det var smart å lukte seg frem til sokken allikevel. Å lære hunden ID-spor er supersmart! Blir man god nok kan man jo faktisk bruke det til noe (Trikset “å slikke nese” er liksom ikke like brukanes)
På søndag gikk vi blodspor Ferdinand har aldri vært så opptatt av blod, men bloddråper i skogen, sammen med en slepende rådyrfot utgjorde ren lykke for den firbeinte. Det var jammen gøy! På slutten av dagen kom den ultimate testen; Elena la blodspor uten å følge noe mønster, og uten å bruke markeringer. Så var det opp oss å stole på hundene og finne rådyrskanken (som etterhvert fikk navnet Martin. Gjett hvorfor. Ha ha)
Ferdinand duret avgårde gjennom buskaset og brukte nesa som aldri før. Han stoppet opp ved harebæsj et par ganger, men brydde seg ikke noe mer med de. Han skulle jo finne Martin (Skanke)! Og jammen tok han oss rett bort til den stakkars dyrefoten. Flinkeste staffen i mils omkrets! 🙂
Ferdinand lukter på sporet.
“Jeg klarte det, jeg klarte det! Jeg fant den!!!”
“Det var ikke vanskelig altså, jeg gikk bare rett på den, jeg!”
Ferdinand ble bare sånn passe stolt over å være så flink… 😉
Fatter`n ble litt stolt han også
Instruktøren vår, Elena. Hun bare “I told you so. Klart Firdibirdie er flink”
På plass i bilen igjen, skikkelig trøtt og sliten i hodet…
Ferdinand er jo Ferdinand, og det ville jo vært rart om det ikke skjedde noe… Han har en herlig tendens til å havne hos dyrlegen. Da vi kom hjem fra sporkurset gikk han rett og la seg og når han våknet opp noen timer senere så han slik ut:
Ettersom det tydeligvis var en øyeskade tok vi kontakt med Smådyrvakta på Veterinærhøyskolen. Etter tre timer kunne de fortelle oss at han hadde fått et sår på hornhinnen og at vi burde til en øyespesialist så snart som mulig. Søndag og mandag ble “doktordager” og vi fikk da nok av remedier vi skulle bruke:
Nå drypper vi øyet hans 20 ganger i døgnet og han ser slik ut:
Litt skummelt er det jo, men vi håper at alt skal gå bra. Med så mye medisiner må det ihvertfall bli bedre… Han ser litt rar ut med et grønt, sløret øye men det retter seg nok til. Vi har kontrolltime hos øyespesialisten neste uke så finner ut mer da.
Moralen i historien er: “En hund kan alltid finne spor, men ha forsikringen i orden i tilfelle det kommer en kvist i veien”
Og sporkurs kan anbefales! Lurer du på hvor du burde gå er Hundeakademiet og Elena et sikkert kort 🙂
Når man har bestemt seg for å kjøpe én ny neglelakk, og blir stående foran Essie hyllen på H&M i over tjue minutter, vil jeg definere det som å ha et lite problem…
Litt etter litt har jeg utviklet et behov for stadig nye farger og merker på neglelakk. At jeg har tynne, sprø og flisete negler er ingen hindring. Jeg har nemlig lært meg å bruke base coat og topplakk (det hjelper), og takket være Astrids neglelakkblogg (jepp, den finnes og du kan besøke den her), så har jeg kjøpt en superdupertopplakk gjennom Ebay. Den heter “Seche Vite” og kan males over neglelakken som ennå ikke er tørr. La Seche Vite virke i noen minuter så blir lakken tjukkere, hardere og mer motstandsdyktig.
Uansett; jeg stod nå der i butikken og nølte i nesten en halvtime. Enda jeg egentlig bare ville hjem og spise middag. Etter å ha tatt meg selv i å nøle foran hyllen, usikker på hvilken farge som var finest, er det kanskje på tide å innse at man burde stoppe og la avhengigheten gå hit, men ikke lenger?
(Eller kjøpe med hele fargespekteret slik at man slipper å stå i butikken så lenge at betjeningen tror man putter lakken i lomma fremfor å betale for den…)
