Disse potetene passer godt til sommerens grillmat og er superenkle å tilberede.
Du trenger små partypoteter, vann, en kjele og masse salt.
Kok opp ca 800gr salt i rundt 2 liter vann, putt potetene oppi og legg på lokk. Kok potetene møre.
Skallet vil bli gråhvitt og potetene vil bli salte og møre. Server potetene med grillmat, aioli og en god salat. Velbekomme!
De siste dagene har vi hatt sommerfugler i magen, mange vemodige tanker og vært fylt med skrekkblandet fryd. Vi har nemlig kjøpt oss hus og det betyr at vi skal flytte fra verdens beste leilighet.
Vi trives så utrolig godt og Thygesons vei 30 har vært et drømmehjem av de sjeldne. Vi har en super hage hvor vi har nytt mang en solnedgang, stor nok terasse til å nyte grillmåltider med gode venner under åpen himmel og det er aldri noe problem å få parkert bilen når man kommer hjem fra jobb.
Så hvorfor velger man å flytte?
Det bor nok ei bygdejente i meg ennå og drømmen om å ha eget hus igjen har blitt sterkere etter vi fikk hund. Om han velger å bjeffe klokken tre om natten vil det bare være oss han plager, ikke naboen. Ikke at han har for vane å klikke på natterstid, han er meget bedagelig om natten. (Og veldig trøtt)
Men i det nye huset har vi mulighet til å lage kjellerstue.
Eller “hjemmekino” som det også kalles… Vi er veldig glade i å se gode filmer og serier, og en egen hjemmekino ville vært perfekt! Nå har vi muligheten til å gjøre den drømmen til virkelighet. I det samme nabolaget som vi elsker. Så selv om vi flytter fra leiligheten blir vi fortsatt boende i nærheten. Det nye hjemmet vårt ligger bare rundt 300 meter borti veien 🙂
Nå er vi opptatt med å rydde og få unna til fotograf og takstmannen kommer.
Så blir det forhåpentligvis visning og salg før sommer`n kommer for fullt. Skremmende… Men også veldig fint. Vi krysser fingrene for at de som kjøper leiligheten vår blir like glad i den som vi er. Det er et sted det er godt å bo…
Det er ingenting som er så koselig som julestemningen i Thygesons vei…
Nordre Skøyen Hovedgård ligger i umiddelbar nærhet.
Er det slafs og grå snø i sentrum er det deilig å komme hjem til hvit snø og vinterveier…
Turstien som går like bak huset, opp mot parken…
Sommer, sol og nydelige blomster
Min egen gartnerassistent Ferdinand
Sommer i hagen <3
Late sommerdager under teppet på terassen…
Solnedgang…
I år har det stort sett handlet om Østmarka, familie, hund og fantastiske utetimer sammen med kjæresten. Været har imponert, og selv om vi har tilbragt tiden mye ute, har vi også hatt mye innekos.
Flekken (naboens hamster) har vært hos oss på påskeferie, det er alltid koselig med noen krafselyder, og så lenge han holder seg i buret (og ikke stikker av) er han veldig lite til bry. Jeg har også fått ryddet, kastet og gitt bort noen ting vi ikke trengte. Fine ferien
Før helgen fikk jeg plutselig lyst til å lage lomper. Sånne skikkelig gode hjemmelagde potetlomper. Hvor inspirasjonen kom fra er ikke godt å si, men resultatet ble ihvertfall spiselig og inspirerende nok til at jeg ikke skal kaste kokte poteter etter middagen igjen. Da lager jeg heller lomper av de. Det kan jo flere gjøre så oppskriften følger med 🙂
Det du trenger for å lage dine egne lomper er:
0,5 kg poteter
125 gr rugmel
125 gr hvetemel
1 ts salt
Slik gjør du:
Kok potetene slik at de blir gjennomkokte. La de bli kalde. Helt kalde. Det ultimate er å la potetene ligge i kjelen på kjøkkenbenken over natten. Dagen etter stamper du potetene godt og blander inn salt og mel. Rugmelet gjør lompene myke så ikke vær smart og bytt det ut med “mer hvetemel”. Du trenger rugmel. Basta. Når deigen har fått passe konsistens (Den skal være litt klissete) ruller du deigen til en pølse og kutter den i like store biter.
Form bitene til lomper. Jeg forsøkte å bruke kjevle men fant ut at jeg hadde bedre kontroll ved bare å bruke hendene. Pass på at du har nok mel på benken ellers setter lompene seg fast.
Før steking slår du av det meste av melet på lompa. Bruk stekepanne på middels varme. De ferdig stekte lompene legger du i et klede slik at de “myker seg opp” i dampen.
Hold kontroll på varmen. Er panna for vam svir du lompene.
Lompene får de karakterisitiske brune flekkene og begynner å se ut som lomper! Jippi!
Jeg brukte litt chilli på noen av lompene. Kuttet chilli i små biter og trykket de ned i den ustekte lompa. Neste gang kommer jeg til å blande chilli direkte inn i deigen.
Hjemmelagde lomper er perfekte å ta med på tur.
Venter på at grillen skal bli varm 🙂
Hjemmelagde potetlomper og grillpølser med ost og chilli. Livet er jammen ikke så verst!
Tips:
Oppbevar lompene i en plastikkpose. Du kan også fryse de ned slik at du har ferske lomper til du evt skal ut på tur.
Jeg har lært at å bake ikke trenger å være den vanskeligste saken i verden. Man trenger bare de rette ingrediensene, god tid og litt tålmodighet. Jeg er kanskje ikke overvettes god på det siste, men litt planlegging og så fikser det meste seg allikevel.
Jeg har alltid fått servert en fantastisk gulrotkake med ostekrem av venninna mi. Derfor har jeg aldri turt å gå den veien der selv. “Den blir jo aldri like god som Vibeke sin, så da kan jeg likesågodt la være.” Men nå har jeg omsider hoppeti det med begge beina og om jeg kan si det selv; resultatet ble ikke så verst. Jeg har prøvd ut oppskriften et par ganger og nå har jeg fått bestilling på konfirmasjonskake, så noe riktig har man gjort. Veldig hyggelig, altså. Tusen takk, Ellen!
Under følger oppskriften på “min” gulrotkake. Ostekremen inneholder hvit sjokolade og er superdigg!
Til selve kaka trenger du:
4 egg
2,5 dl sukker
3,5 dl hvetemel
3 ts kanel
2 ts natron
0,5 ts salt
1 ts vaniljesukker
1 dl nøytral olje
4 dl revet gulrot
Slik gjør du:
Pisk egg og sukker stivt til eggedosis.
Bland alt det tørre i en bolle; mel, natron, salt og vaniljesukker. Ha melblandingen i eggedosisen vekselsvis med oljen. Rør forsikitg inn gulrøttene.
Stek kaken på 175 grader i ca 25 minutter. Jeg liker å steke kaken i to omganger så jeg får to kakebunner. (Husk å redusere steketiden)
Til digg ostekrem trenger du:
Ca 300 gr kremost naturell
Ca 250 gram romtemperert smør
100 gram smeltet hvit sjokolade
Ca 400 gr melis
Legg osten og smøret på benken så det får romtemperatur så det er lett å piske det sammen. Hell i den smeltede hvite sjokoladen (bruk vannbad og LAV varme. Hvit sjokolade blir ødelagt om du bruker sterk varme) Rør alt sammen. Ta i melis til konsistensen blir bra og smaken likeså. Jeg bruker rundt 400 gram til dobbel kake.
Vent til kaken er kald og smør ostekremen på toppen av bunn nr 1. Legg på bunn nr 2 og smør inn resten av kaken med toppingen. Server. Spis.
Er du sulten, tålmodig og glad i nydelig mat bør teste ut Oslo restauranten Ylajali. Stedet har fått sitt navn etter Knut Hamsuns figur “Ylajali” i romanen “Sult”. Den fristende kvinnen Ylajali bodde etter sigende i annen etasje i bygningen som nå huser restauranten ved samme navn. Vi spiste der og var helt greit fornøyd med alt, bortsett fra maten. Den var i toppklasse.
Hvordan var stemninga?
Lokalet er lyst, pent og minner meg om at jeg var glad jeg ble født på slutten av 70-tallet, jeg merker at interiøret ikke er helt min stil, men det funker på Ylajali. De store, hvite gardinene legger en behagelig demper i rommet og fungerer godt som skillevegger mellom de ulike avdelingene. Alle stoler er utstyrt med tepper, og det er bra. Kaldere restaurant har jeg aldri besøkt før. Personalet skjønner ikke hvorfor vi fryser, men vi noterer oss at også nabobordet har tatt pleddene i bruk så kanskje det føles kaldere for gjestene enn for de ansatte som farter rundt? Ett hett tips til de som driver restauranten; turn up the heat…
Forresten. Jeg har ett tips til; kutt ned på rettene og sett opp farta.
Vi hadde reservert bord til kl 20:30. Vi labbet ut av restauranten kl 01:00. Å bruke 4,5 timer på en middag er i overkant mye. Jeg er glad i å spise på restaurant, men jeg vil helst ikke bli en del av interiøret. Servitørene begynte serveringen i ekspressfart, den ene retten etter den andre ble plassert på bordet i et tempo som var Reodor Felgen verdig. Over på hovedrettene begynte tempoet å nærme seg normalen men så var det noe som skjedde. (Eller ikke skjedde) Osten og dessertene tok sååå laaaang tiiiid….. Når man begynner med dessertene kl 23:30 er det faktisk litt kjipt at man ikke er ferdig og ute av døra før kl 01. Nå skal det skal sies at vi ikke drakk store mengder alkohol, vi var såpass edru at ventet spent på at epilogen skulle ta slutt. Uansett hvor godt selskapet og maten er, så lir 4,5 timer litt langtekkelig. Det er ikke gitt at ethvert besøk på Ylajali tar så mange timer, det er fullt mulig at vi var litt uheldige, men uansett er det kjekt å fortelle selskapet hvor lang tid man bør sette av til måltidet.
Men når alt kom til alt: Maten var fantastisk!
Får man servert mer enn fire retter er det fort gjort å “svi av kruttet” tidlig. Det er ikke sjelden at vi er storfornøyde til å begynne med, men entusiasmen daler ofte i takt med rettene. På Ylajali var det ikke slik. Vi fikk servert 20 retter og alle var like fantastiske. Dette stedet fortjener definitivt en stjerne, eller to, i Michelinguiden.
Eplekake uten mel og sukker
Det er mulig å lage en god kake uten å bruke verken mel eller sukker. Og det er mulig å gjøre det lettvint. Og hemmeligheten er en kakemiks fra Funksjonell mat. De bruker Sukrin i stedet for sukker erstatter hvetemel med mandelmel og fiberfin. Kaken smaker skikkelig bra og du kan bruke kakemiksen i mange varianter. Min favoritt er eplekaken og oppskriften er så enkel, og resultatet blir så bra, at jeg bare må delen den…
For å lage en knallgod eplekake uten mel og sukker trenger du:
1 pakke Kakemix fra Funksjonell Mat
4 store egg
2 dl vann
1 dl olje
2 epler, kuttet i småbiter
2 spiseskjeer kanel
2 spiseskjeer sukrin
Sånn gjør du:
Sett ovnen på 200 grader. Bland sammen eggene, vannet og oljen i en bolle. Putt oppi kakemiksen og rør godt til du får en jevn røre. Putt oppi litt av eplebitene og rør de inn. Ha røren i en smurt kakeform og putt alle de små eplebitene på toppen. Strø kanel og sukker over og sett kaken inn midt i ovnen. i følge oppskriften skal kaken steke ca 30 minutter, men min er aldri skikkelig stekt før jeg har latt den steke i 40-45 minutter. Det er grunnen til at jeg har begynt å kutte eplene i småbiter i stedet for å legge de på toppen i skiver (da bruker kaken enda lengre tid og jeg er redd den blir tørr i kantene)
Det er godt mulig det er ovnen min som fusker sånn at jeg må la kaken min stå så mye lengre enn beskrevet, så sjekk kaken underveis. Det er godt mulig at alle andre stekeovner bare trenger en halvtime på å gjennomsteke eplekaken. Kanskje min er i en slags “gå sakte aksjon” fordi den er misfornøyd med lønna.
Kakemixen kan også brukes alene.
Den smaker helt supert uten at du putter epler, kanel og sukrin på den. Miksen er også fin å bruke til bringebærkake, gulrotkake og mange flere varianter. Spør etter et oppskrifthefte i butikken eller les om dem her.
Merk:
En av hovedingrediensene i Kakemix er fettredusert mandelmel. Mandelmel er et naturlig produkt og endrer, fra td til annen, farge og malingsgrad. Det betyr at kakemiksen også varierer noe i farge fra produksjon til produksjon.
Kjøper du noengang guacamole når du er i butikken? Sånn ferdig, enkelt og lettvint på boks? En sånn boks fra Santa Maria? Skikkelig enkelt. Sant?
Men har du tenkt over hva som egentlig er i den boksen? Man skulle jo tro at det befant seg en god del avokado oppi der, guacamole lages jo tross alt av avokado, men neida. Dette produktet inneholder 1,5 % avokado når det mildt sagt burde vært over 95%. Produsenten mener at det kommer godt frem på boksen at dette ikke er guacamole, men en dip?
TV2 hjelper deg tok kontakt med produsenten Santa Maria og fikk dette svaret:
“Dette er en dipp og et snacksprodukt, noe som også går fram av bildet på boksen. Det er ikke meningen at det skal være guacamole“, sier Siri Eng, markedssjef i Santa Maria til TV2 Hjelper Deg. Produsenten mener det ikke lar seg gjøre å ha mer avokado i guacamoledippen. “Hvis man skulle ha frisk avokado i et sånt produkt, så måtte det ha vært et kjøleprodukt. Når det ikke er en kjølevare kan det ikke være friske grønnsaker i det. Vi ønsker ikke å mislede noen med det navnet, men dette er et dipp-produkt, og det er ikke naturlig at det skal være mye avokado i det“, sier Siri Eng. (Du kan lese hele artikkelen på Handelsbladet.no)
Neste gang du har lyst på guacamole anbefaler jeg deg å lage den selv.
Du trenger:
et par avokado
hvitløk
salt
pepper
litt rømme
Del avokadoen i to, fjern steinen, legg avokadokjøttet i en liten bolle. Bruk en gaffel for knuse avokadokjøttet, knus hvitløken og hiv den oppi, smack oppi litt rømme, og smak til med salt og pepper. Voila! Din egen guacamole! Mye bedre enn den på boks, og med mye mer avokado… Putt gjerne litt sitronsaft i guacamolen så holder den seg grønn litt lenger, avokado mørkner gjerne litt når du har tatt av skallet.
Om du har lyst på litt variasjon kan du putte finhakket rødløk oppi også. Det smaker übergodt!
Unødvendig mat?
Det finnes mye rar mat ute i butikkene. Visste du forresten hva Tine putter i pizzadeigen de selger eller hva Gilde gjør med deres ?fineste skinke?? Det gjorde ikke jeg heller?
Mer info om unyttig og unødvendig mat kan du finne på bloggen “Unødvendig“ Den er skrevet av Jon-Frede Engdahl. Jeg ble kjent med ham gjennom designbyrået Uniform da jeg jobbet i Kondomeriet. Jon-Frede har hoppet av designbransjen og er nå medeier i Kolonihagen Abonnement, Kolonihagen Bakeri, Kolonihagen Frogner og Maemo, en gourmetrestaurant i Oslo som kun bruker økologiske råvarer. Jon-Frede skriver bra og er opptatt av økologisk mat. Og slikt blir man glad av !
Lysefjorden er utrolig vakker
Jeg hadde kanskje ikke satt meg så mye inn i hvordan det var å gå til Prekestolen. Spesielt ikke med en hund. Skal jeg være ærlig så tenkte jeg at det kom til å bli en “vanlig tur på fjellet”, bare med en brattere stigning enn en gjennomsnittlig fjelltur. Jeg hadde lest at Prekestolen ruvet 604 meter over havet og jeg visste at turen tok rundt to timer hver vei. Hva jeg derimot ikke hadde fått med meg var at Prekestolen ligger rundt 3800 meter fra parkeringsplassen. Om man vanligvis bruker to timer på fire kilometer må man være i ekstremt dårlig form. Eventuelt ha veldig, veldig korte ben… Om det da ikke er en veldig bratt tur. Vel, bratt tur er bare forbokstaven.
Turen til Prekestolen er ganske bratt. Og litt vanskelig å gå. Min konklusjon er at Uren Luren Himmelturen blir bare barnematen i forhold til Prekestolen. Ihvertfall om man har med seg en 20 kilos Staffordshire Bull Terrier.
Her er litt du bør tenke over om du vil ta turen til Prekestolen med hund:
1: For å komme deg fra Stavanger til Tau må du ta ferje
Prekestolen ligger ca 20 min med bil fra Tau og for å komme over må du ta en ferje. Å svømme over er neppe å anbefale. Har du en hund som aldri har tatt ferje før kan du risikere å få et lite problem før turen i det hele tatt har begynt: Det går tre forskjellige ferjer mellom Stavanger og Tau, på den første turen vår var det ikke lov å sitte på dekk i bilen (sammen med hunden) og det var ikke lov å ta hunden med opp i salongen. Å la Ferdinand sitte i bilen alene, uten, bur var uaktuelt. (Han har nemlig spist opp blinklys-spaken vår ved et tidligere tilfelle…) Heldigvis kunne vi stå ute, oppe på dekk, på denne ferja. Merk; alle trappene på båten er bratte og trinnene ute på dekk er gjennomsiktige og hullete. Ferdinand syntes det var veldig skummelt til å begynne med, men han fiksa det greit etterhvert. (Ferjeturen hjem gikk glatt, da fikk vi lov til å sitte i bilen og Ferdinand var uansett utslitt)
Etter dette kan det bare gå oppover…
2: For å komme deg opp til Prekestolen må du klatre.
Du slipper å drive med reell fjellklatring, men om du har noen fjellgeiter i familien kommer det garantert ikke til å skade deg. De markedsfører turen til Prekestolen som “fin for barn og voksne med gode sko”. Jeg hadde nok ikke tatt med meg et par unger under 6 år på den turen der, nei. De første etappene må klatres på steinblokker som er fra 30 cm til 90 cm høye. Her og der går trappa (som langt fra er noen trapp!) i små fossefall. Joggesko anbefales IKKE. Etter en times tid så tror du kanskje at du er oppe. Men det er du ikke. Så går du litt til og når du igjen tror du er oppe så er du ikke det da heller. Jeg aner ikke hvor mange skuffa fjes vi så på det siste platået før vi var fremme. Ferdinand lot seg heldigvis ikke stoppe og syntes det var fantastisk gøy å småstresse mellom tyskere, russere, bergensere og andre turister. Up, up and away…
3: Det er mange mennesker som skal samme veien som deg. Og det er mye folk som skal motsatt vei.
Det er faktisk så mange turister at man går i kø opp fjellet. Har man en hund som ikke er så glad i andre hunder kan det fort oppstå stressende situasjoner om man møter en rival i løypa. Det er passe glatt og trangt om plassen. Heldigvis er Ferdinand blitt en real kjernekar så vi hadde ingen problemer (men vi hørte heftig krangling lenger nede i løypa)
Ferdinand tok seg et bad, med bra utsikt, på toppen av fjellet.
4: Det er langt ned.
Og har man en veldig nysgjerrig hund bør den derfor holdes i bånd. Den bør faktisk holdes i bånd uansett for det er båndtvang til, fra og på fjellet. Det er bratte skråninger, høye stup og ulendt terreng. En hund kan fort løpe lenger ut mot kanten enn den burde så hold den i bånd. Alltid.
En litt kronglete vei, men utsikten på toppen er verdt det
5: Bruk hundesele.
Du vet aldri når du må løfte hunden din opp på en fjellhylle. Ferdinand hadde akkurat så lange bein at han klarte 99 % av turen selv. Den resterende prosenten brukte vi på å heise ham opp, og ned, fjellskråninger.
6: Ta med vann og matpakke
Selv om det er noen fjellvann langs stien kan det gå lang tid mellom hver gang. Ta en matbit når dere er fremme på Prekestolen. Det er lov å ta med en godbit til den firbeinte også!
7: Ta dere god tid
Turen opp og ned er halve moroa. Ikke stress noen av veiene men ha det hyggelig når dere går. Om dere tenker at dere skal kjappe dere opp og ned så går dere glipp av mye. Ha tid nok til å stoppe og se på utsikten fra flere steder enn prekestolen.
Så fryktelig trøtt og sliten. Zzzz…
8: Man trenger litt hvile etter en sånn tur
Ferdinand er absolutt ikke vant til å leke klatremus og fjellgeit på en og samme dag. Han var utslitt etter strabasene og fikk sove på fanget mitt på hjemturen (Han var selvsagt festet i bilselen) Dagen etter haltet han på tre bein. Vi trodde først at han hadde fått en forstuing etter en dårlig landing på fjellet, men han var nok heller bare veldig støl… Dag to etter turen var han så god som ny igjen!
Denne reven rasket ikke over isen, men at det var en lur rev er hevet over enhver tvil. Vi var ute i et ærend og syntes å høre noen rare lyder bak oss. Når vi snudde oss rundt så vi en nydelig rev som prøvde å stikke av med posen vår. Jeg aner ikke hva han trodde at vi hadde med, men han virket veldig fortrolig og sulten. Man skal jo ikke la en rev gå sulten så vi fant knekkebrød og kaviar i bilen for å ha noe å tilby.
Den posen der var skikkelig spennende… Er det noe spiselig i den mon tro?
Mikkel Rev takket ja til kaviaren, han hadde visst ikke fått noe sånt tidligere for han virket veldig ivrig og glad for serveringen. (Det kan jo også være en kombinasjon av at det var en rev og rever spiser når de blir tilbydt, men jeg er ingen ekspert på rev så jeg velger å tro at han bare ble glad for at vi tok oss tid til ham) Etter en stund var vi tomme for mat så vi takket Mikkel for oppmøtet og tuslet hjemover igjen.
Vel hjemme tenkte vi mye på Mikkel. Stakkars han som bodde ute i så kaldt vær. Mye snø var det også. Vi ble enige om å ta en tur tilbake dagen etter, sånn for sikkerhets skyld og bare sjekke at han hadde det bra. Det var jo merkelig at en rev var såpass interessert i folk…
Dagen derpå hadde vi pakket med oss hundemat på boks og kamera. Men ville han fortsatt være på samme plassen? Og ville ha komme når / om han så oss? Vi var litt spente da vi kjørte bortover veien. Vi parkerte og gikk mot stedet vi hadde møtt reven dagen i forveien. Litt flåsete snakket vi om å “rope på reven”, hvordan skulle han ellers vite at vi var på vei? Som sagt, så gjort. Jeg ropte lokkende og må ha sett helt fjern ut der jeg gikk og ropte “Mikkel, komme da Mikkel!! Mikkel Reeeev, komme da Mikkel!” Og jammen dukket han opp! Jeg trodde ikke mine egne øyne, men roper man på reven så kommer`n tydeligvis…
Her er noen av bildene vi tok da vi møtte Mikkel igjen:
Den nydelige reven slikket seg rundt snuten og hadde veldig lyst til å bli med oss hjem. Å få maten servert er nok ikke noe han er vant med sånn på daglig basis. Vi syntes det var så koselig med denne reven at vi dro tilbake en siste gang. Med èn gang vi startet å kalle på ham, dukket han opp igjen. Det utrolige var at denne gangen tok han med seg dama si. (Eller en kompis?)
Var det her det var mat å få, sa du?
Begge fikk mat og virket tydlig fornøyde. Etter dette møtet reiste vi ikke tilbake igjen. Tre ganger var sikkert et møte for mye, å venne disse søtingene til å få levert mat på døra er sikkert ikke bra for dem… Nå er det to år siden vi møtte Mikkel og jeg tar meg selv i å tenke på ham innimellom. Lurer jo på om han fortsatt holder til på det samme stedet og om han har det bra…
Verdens fineste og nydeligste lille Mikkel 🙂
