Blogginnlegget
mitt om NRKs program "Trekant" fikk nylig en kommentar fra en jente. Og den kommentaren satt seg fast i sjela mi. Fordi jeg synes det er et viktig tema synes jeg at kommentaren skulle få sitt eget innlegg. Håper dere kan bli med og lage litt debatt om dette temaet, både dere som er eldre og dere som er yngre…
Kommentaren fra bloggleseren "Lene":
"Det hadde vært kjempekult å være med på noe sånt, men jeg må ærlig innrømme at jeg ville nok aldri turt å gjennomføre noe sånt.
Jeg er 22 år gammel, har aldri hatt sex, og kommer nok heller aldri til å ha det. Man må være pen for å bli lagt merke til, og man bør helst være pen om man ønsker å ha sex. Enkelt og greit.
Man kan gjerne si det at utseendet spiller ingen rolle, at det er utstråling og personlighet som har noe å si, men sånn er det ikke. Utseendet har nesten alt å si i dagens samfunn…"
Min kommentar til Lene:
Dessverre føles det kanskje sånn… Utseendet har mye å si i perioder i livet. Men husk at skjønnhet er mer enn reklamepostere og modeller.
Har du tenkt over at de modellene som er utrolig flotte på bilder ikke trenger å være så pene i virkeligheten? Sminke, kameravinkel og en dyktig fotograf er det som trengs! Alle mennesker har skjønnhet i seg. Og for å kunne ta imot andres komplimenter må man rose seg selv først. Etterhvert som man blir mer selvsikker endrer holdningen seg, og endrer holdningen seg så endres også utstrålingen…
Jeg følte meg absolutt ikke pen da jeg var yngre.
(Jeg føler meg ikke alltid pen idag heller. Men jeg vet at jeg er en helt ok jente) Med èn gang jeg innså at jeg var verdt å bli elsket fikk jeg meg min første kjæreste. Det gjorde at jeg fikk større selvtillit. Og så gikk ting hånd i hånd.
Idag er den sjenerte jenta blitt ei jente som fortsatt er litt sjenert, men som allikevel biter tennene sammen og holder foredrag (og står på scenen) for flere tusen mennesker. Og jeg digger det. Rett og slett fordi jeg føler at jeg mestrer det. Og det gir meg større selvtillit som igjen gjør at jeg tør mer…
Dette ble et langt svar som svinget litt hit og dit, men jeg håper at du en dag merker at man ikke trenger å være modellpen for å bli lagt merke til…
Stor klem fra meg!
Når jeg tenker tilbake så husker jeg jo hvor stort presset var.
Man ville være like populær som de andre jentene i klassen og man ville ha en kjæreste, sånn som de andre. Man gikk rundt og var så forelsket at man hadde vondt i magen fordi man visste at man ikke hadde sjans. (Og kanskje hadde man ikke sjans fordi man ikke engang turte å snakke med den utvalgte…)
Etterhvert fikk jeg min første kjæreste og jeg var i himmelen! Da gikk jeg i 8 klasse (det som er 9ende idag). Men da kompisen han lurte på hvorfor jeg "alltid gikk i så gamle klær" falt jeg rett ned igjen. Poenget var at jeg ikke gikk i "gamle klær" men jeg hadde ikke peilig på merkeklær og hadde alltid handlet klærne mine på den "lokale butikken". Det var billige og helt greie klær. Og jeg hadde aldri tenkt over at det fantes "merkeklær" Helt til kompisen til kjæresten min kommenterte hva jeg hadde på meg…
Den første Levi`s buksa mi fikk jeg dagen før jeg konfirmerte meg. Det var en utgående modell og den kostet 99,-
Idag så vet jeg mer om hva som betyr noe
Jeg shoppet på H&M og er fornøyd med det. Finner jeg noe kult jeg har virkelig lyst på så kan det hende jeg unner meg det, men jeg føler meg ikke som et bedre menneske fordi jeg kjøper meg en dyr bukse. Selvtilliten er den samme. Man lærer etterhvert som man blir eldre. Å senke skuldrene og tro på seg selv er halve kampen.
Ser jeg tilbake så vet jeg at jeg kom best ut av det. Han som kommenterte klærne mine havnet i feil miljø og kom galt ut av det. Kanskje han faktisk hadde dårligere selvtillit enn meg..? Jeg håper han har det fint idag og har kommet seg ut av det han drev med.
Presset idag er stort. Men mitt råd er å ta det med en klype salt og tenke fremover.
Livet er hva man gjør det til selv, det er ingen som kan leve det for deg og man lærer noe nytt hver dag. Nyt livet, grip dagen! Ville jeg gjort noe annerledes om jeg kunne begynt på nytt som 15 åring igjen? Nei, for det jeg har opplevd har gjort meg til den jeg er idag. Og det er et resultat som jeg er helt greit fornøyd med.
Hvorfor/Hvorfor ikke?
