Da vi møtte Mikkel Rev

Denne reven rasket ikke over isen, men at det var en lur rev er hevet over enhver tvil. Vi var ute i et ærend og syntes å høre noen rare lyder bak oss. Når vi snudde oss rundt så vi en nydelig rev som prøvde å stikke av med posen vår. Jeg aner ikke hva han trodde at vi hadde med, men han virket veldig fortrolig og sulten. Man skal jo ikke la en rev gå sulten så vi fant knekkebrød og kaviar i bilen for å ha noe å tilby. 


Den posen der var skikkelig spennende… Er det noe spiselig i den mon tro?

Mikkel Rev takket ja til kaviaren, han hadde visst ikke fått noe sånt tidligere for han virket veldig ivrig og glad for serveringen. (Det kan jo også være en kombinasjon av at det var en rev og rever spiser når de blir tilbydt, men jeg er ingen ekspert på rev så jeg velger å tro at han bare ble glad for at vi tok oss tid til ham) Etter en stund var vi tomme for mat så vi takket Mikkel for oppmøtet og tuslet hjemover igjen.

Vel hjemme tenkte vi mye på Mikkel. Stakkars han som bodde ute i så kaldt vær. Mye snø var det også. Vi ble enige om å ta en tur tilbake dagen etter, sånn for sikkerhets skyld og bare sjekke at han hadde det bra. Det var jo merkelig at en rev var såpass interessert i folk…

Dagen derpå hadde vi pakket med oss hundemat på boks og kamera. Men ville han fortsatt være på samme plassen? Og ville ha komme når / om han så oss? Vi var litt spente da vi kjørte bortover veien. Vi parkerte og gikk mot stedet vi hadde møtt reven dagen i forveien. Litt flåsete snakket vi om å “rope på reven”, hvordan skulle han ellers vite at vi var på vei? Som sagt, så gjort. Jeg ropte lokkende og må ha sett helt fjern ut der jeg gikk og ropte  “Mikkel, komme da Mikkel!! Mikkel Reeeev, komme da Mikkel!” Og jammen dukket han opp! Jeg trodde ikke mine egne øyne, men roper man på reven så kommer`n tydeligvis…

Her er noen av bildene vi tok da vi møtte Mikkel igjen:

Den nydelige reven slikket seg rundt snuten og hadde veldig lyst til å bli med oss hjem. Å få maten servert er nok ikke noe han er vant med sånn på daglig basis. Vi syntes det var så koselig med denne reven at vi dro tilbake en siste gang. Med èn gang vi startet å kalle på ham, dukket han opp igjen. Det utrolige var at denne gangen tok han med seg dama si. (Eller en kompis?)

 
Var det her det var mat å få, sa du?

Begge fikk mat og virket tydlig fornøyde. Etter dette møtet reiste vi ikke tilbake igjen. Tre ganger var sikkert et møte for mye, å venne disse søtingene til å få levert mat på døra er sikkert ikke bra for dem… Nå er det to år siden vi møtte Mikkel og jeg tar meg selv i å tenke på ham innimellom. Lurer jo på om han fortsatt holder til på det samme stedet og om han har det bra… 

Verdens fineste og nydeligste lille Mikkel 🙂

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg